Jo nå sga du hørra

Dette er historien om min tamme Cola.

Jeg skulle ha en stor prøve i samfunnslære, og ville unne meg selv noe godt til lesingen.
Jeg kjøpte en cola som jeg skulle ha dagen etterpå.
Men fristelsen ble for stor, så jeg tok en slurk før jeg satte den inn i kjøleskapet.
Dagen etterpå hentet jeg den etterlengtede colaflasken, og helte i meg.
Etter en liten sluk kastet jeg den. Den var tam!
Jeg hadde ikke skrudd korken helt igjen, å all kullsyren var forsvunnet.
I ettertid har jeg tenkt litt på dette. Og disse tankene jeg nå skal dele ble til da jeg leste i Åpenbaringen.
"Jeg vet om dine gjerninger -du er verken varm eller kald. Om du bare var kald eller varm. Men du er lunken, ikke varm og ikke kald. Derfor skal jeg spy deg ut av min munn." Åp.3,15-16
Nå velger jeg å sammenligne meg selv med min colaflaske.
Det er mange ting jeg gjør, som jeg vet godt at jeg ikke bør gjøre. Mange ting jeg sier, som jeg kunne latt være.
Det gjør jeg fordi jeg har en syndig natur.
Men det går an å stå imot "fristelsene". Det går an å tenke seg litt om.
"Klarer jeg meg uten dette?", "bør jeg slå an denne vitsen" +++
Hvis ikke, vil jeg etterhvert bli som colaflasken. Jeg vil bli tam. Hvorfor?
Fordi jeg ikke skruer korken godt nok igjen. Jeg klarer ikke kontrollere hva som siver inn i meg, eller verre; jeg kontrollerer hva som siver inn i meg men bryr meg ikke.
Jeg blir fylt av alt mulig annet, og da vil "piften" etterhvert gå utav meg.
Og "piften" er da selvfølgelig Gud, (Han er livet!)
Gud trenger seg ikke på, og jo mindre Gud det blir i ditt liv, jo mindre pift vil det være i deg.
Når noe siver inn, må noe også sive ut for å gi plass. Hvem gir du mest plass til?
Jeg spant litt videre på dette med colaflasken.
Det fikk meg til å tenke på hva det var med colafalsken som gjorde at jeg hadde så lyst på den.
Hvorfor betaler jeg ikke 13kr for en tam cola? Det er jo fremdeles en cola.
Jeg vil ikke drikke en cola uten kullsyre, fordi jeg er vandt til at en cola har kullsyre.
Det er noe av det som gjør cola så godt. Det er kullsyren som skiller colaen fra saft. Det er sånn den er laget.
Sånn er det med meg som kristen også. Jeg skal ha Jesus i mitt liv. Jeg skal ha piften i meg. Det er sånn jeg er laget.
Hvordan kan jeg forvente at ikke-kristne skal bli frelst, hvis jeg er tam og ikke gjenspeiler Han som skal frelse?
Jeg er kallt til å være en disippel, samle mennesker til Gud. Men kan jeg virkelig forlange at folk skal følge noen som ikke utøver det de sier?
Kan jeg forvente at folk skal forstå hva som er så bra med Gud, hvis jeg selv ikke har Gud nok i livet mitt til å vise det?

Dette er viktig folkens. Jeg vet selv hvor vanskelig det er å filtrere bort ting som er gøy.
Si nei til ting, eller la være å fortelle en grovis i rette situasjoner.
Men Gud handler om så mye mer enn her og nå. Han er evig.
Alkohol, grovis-vitser, banneord, status, makt, penger o.l forgår.

Hvem vil du tjene, og hvorfor?

"derfor skal jeg spy deg ut av min munn!"Åp.3,16

Lev livet sånn at du tørr se Gud i øynene når dagen kommer. Da vil ingenting annet kunne hjelpe deg!

Vær bevisst på de valgene du tar, de avgjør evigheten for deg!

På den videregående skolen jeg går på, drar vi hver vinter til Røldal skisenter en helg.
Da sover vi en plass som heter Utsikten, det er drevet av KFUK/KFUM.
Utsikten er et greit hus å være en helg i, greie rom, koselig peisestue, greit nok kjøkken, okeye toaletter. Nesten alltid da.
Ja, for sist gang jeg var der så hadde jeg en heller ekkel opplevelse med doen.
Slapp av, dette er ikke noe sånn fysisk ekkelt..:p
Jeg satt på do og opplevde at lyset begynte å flimmre noe veldig.
Huset ligger midt i skogen og hele pakken, så det ble bare ekstra creepy.
Men jeg satt der, lyset flimmret, og jeg tenkte bare en tanke. Jeg ville bli ferdig og komme meg ut.
Da jeg sto å skulle vaske hendene, kastet jeg småredde blikk i speilet foran meg hvert 2.sekund.
Var livredd at noe skulle dukke opp bak meg mellom hver gang lyset flimmret fra mørkt til lyst.
Det skjedde heldigvis ikke, og jeg kom meg helskinnet ut. Men hjertet dunket godt ihvertfall en halvtime etterpå.
Så tenkte jeg for meg selv, det er ofte den samme følelsen jeg har i mitt liv.
Følelsen av å bare ville bli ferdig med det, og komme meg ut.
Det førte til at jeg måtte tenke enda mer, hva kunne det være som skapte den følelsen? Hva var det som fikk det til å flimmre i mitt liv?
Jeg kom frem til at det måtte vær dette. I mitt liv flimmrer det mellom hvem jeg setter min lit til.
Jeg ønsker å følge Gud, men ofte tar jeg meg i at jeg ikke stoler på Han engang.
Det blir veldig av og på, akkurat som på doen. Mørkt, lysglimt, mørkt, lysglimt.
Hvis jeg utifra dette skulle valgt noen å sette min lit til, så hadde det helt klart vært lysglimtene.
Da så jeg mest, da følte jeg meg tryggest, og da var alt veldig mye lettere.
Livet skal ikke være et kaos med flimmer. Livet skal ikke være noe en gleder seg til å komme bort ifra.
Flimmrer det, er det kanskje på tide å skifte lyspære!

"Jeg er verdens lys!"

I NRK gikk det et program som heter "kvitt eller dobbelt".
Det går ut på å gamble. Du får spørsmål, og vinner penger om du svarer rett.
Du kan velge og satse alt. Da vil du vinne dobbelt så mye om du svarer rett, men tape alt om du svarer feil.
Jeg tror kanskje du vet hvor jeg vil hen.

Nå skal du høre.
Vi har et liv.
Vi kristne tror at dette bare er et "midlertidig" liv.
Vi tror på noe mer etter døden.
Det er som med dette programmet.
Vi har noe å gamble med. Nemlig livet vårt.
Vi kan velge å satse alt.
Spørsmålet er bare hva vi satser det på.
Satser vi feil vil vi ende opp med ingenting.
Satser vi rett vil vi ende opp med det dobbelte.
Gud sier at vi skal søke hans rike og hans rettferdighet, så skal vi få alt annet i tillegg. (Matt.6.33)
Det står flere steder i bibelen at folk som stolte på Gud, og levde etter hans vilje fikk rikelig tilbake.
Job foreksempel. Han ble slått av alle mulige plager, men han stolte på Gud.
I siste kapittelet står det i vers 12.
"Og Herren velsignet Jobs siste dager mer enn hans første."
Job fikk i overflod etter å ha hatt ingenting.
Bibelen sier klart at å sette sin lit til djevelen og gjøre det han vil, ikke vil gi oss noe.

Satser vi alt på Jesus, vil vi få dobbelt opp.

Det nærmet seg avsluttning etter nok et år på internatskole.
Det betydde nedvasking av rom, noe som ikke er fryktelig gøy.
Det som er enda mindre gøy, er at de som sjekker rommet, er fryktelig nøye, så en kan ikke slurve her i gården.
Men, jeg tok fatt på oppgaven, innstilt på å få godkjent på første forsøk.
Timene gikk, og rommet begynte å nærme seg sånn det var da jeg flyttet inn.
Det var bare en ting...Vinduene.
Jeg fikk dem ikke rene.
Hver gang jeg prøvde, ble det bare skittnere og skittnere.
Etter X antall forsøk, ga jeg opp.
Jeg tenkte vel at kanskje de ikke ville se det.
Men da de kom for å sjekke, kom akkurat solen frem.
Og jeg var heldig nok til å ha rom mot solen.
Så det første hun så når hun kom inn, var de utrolig skittne vinduene.
Jeg forklarte min sak, og øste ut min frustrasjon.
Med hennes år som husmor bak seg, ga hun meg et tips.
Bruk litt avispapir.
"Kluter og annet papir rengjør, men de etterlater nye flekker og merker, men avispapir fjerner uten å legge igjen noe."
Så jeg tok tipset, og sannelig ble ikke vinduene rene?
Her hadde jeg stått i en time å prøve å få bort noe, som egentlig bare tog 5 min med rett utstyr.
Nå skal du høre...
Vi mennesker gjør drit ting uansett, vi er syndere alle sammen.
Og våre liv har utallige flekker og merker.
Kristne er intet unntak.
Men vi tenker fort som jeg gjorde, "kanskje de ikke ser flekkene?"
Ofte er vi veldig klar over disse flekkene, og prøver desperat å få dem bort.
Vi finner frem klutene våre, og prøver på egenhånd å utsette det.
Men er det en ting jeg har lært, så er det å ikke stole på kluter.
Vi skubber og skrubber, men etterlater bare livene våre med mer flekker enn vi startet med.
Men som med vasking av vindu, er det med Gud også.
Det fins et verktøy som effektivt fjerner alle flekker.
Jesus, vårt avispapir.
Han tok alle våre gjorte og kommende synder med seg på korset.
Dette gjorde han for at vi skulle få muligheten til å få rene liv.
Så hver gang vi flekker til livene våre, kan vi komme til han, å bruke rett utstyr til å fjerne flekkene.
Når da solen bryter igjennom, å lyser på ditt liv, vil ikke Gud finne en eneste flekk.
Halleluja!

Dette er ingen metafor på mitt kristenliv. Men det er en veldig morsom opplevelse jeg og min mor hadde.

I vinterferien dro jeg og min mor til østlandet for å besøke min søster.
Dette er en laaaaang vei, og vi så ikke frem til den.
Derfor bestemte vi oss for å dra på en komfortabel tur. Togtur.
Vi hadde bestilt billetter i god tid, og var klare for avgang.
Hele turen startet med buss til Stavanger. Buss som var 20min for sen.
Jaja, tenkte vi. Dette var den korteste strekningen, så de var ikke så ille.
Men, da vi kom til Stavanger i tolvtiden om natten fikk vi oss en overraskelse.
Toget var innstilt fordi Sørlandsbanen var nedsnødd. Så der sto vi, klare for avgang uten et tog å sette oss på.
Vi fikk hotellrom, og kom oss i seng. Da var vel klokken rundt tre-fire om natten.
Vi hadde fått beskjed om å møte opp på stasjonen klokken seks den mogenen, for å se om toget kunne gå.
Det ble ikke rare søvnen den kvelden.
Vi kom oss med det toget, og satte oss fornøyde ned for å sove.
Vi hadde kommet et stykke forbi Egersund da vi fikk beskjed over høytaleren:"Deler av banen er fremdeles nedsnødd, derfor vil turen fortsette med tog fra Kristiansand."
Dette va ikke gøy. Vi hadde valgt tog for å slippe buss.
Nå var det ikke litt morsomt engang.
Vi satt å delte vår frustrasjon, mens vi lengtet etter en god natt søvn.
Vi så veldig mørkt på hele turen.
Da vi nærmet oss Kristiansand fikk vi oss en oppvekker.
Vi var kommet til Nodeland.
Over høytaleren hørte vi føreren si på klingende sørlandsk:"Neste stopp: Nådeland."
Vi så forskrekket på hverandre, og lo godt.
Var det en plass vi kunne trengt å ta en tur innom, ja, så måtte det ha vært nådeland.

Jeg har en venninne som engang fortalte noe merkelig.
Hun hadde vært ute å gått tur.
Da hadde hun møtt på noen menn som var ute på samme ærend.
Han ene hadde med seg en stav.
Og det er nå det blir merkelig.
Mannen hadde en merkelig måte å bruke staven på.
Han gikk ikke å støttet seg til den, sånn som staven er ment til.
Denne mannen gikk å slepte den etter seg, som om det var en byrde.
Nå skal du høre.
Vi har Jesus. Han ber oss komme til han med alt det som tynger.
Han valgte å dø for oss, da tok han på seg straffen vi skulle ha,
men han tok også på seg alle byrdene våre.
Jesus er vår stav.
En stav skal som sagt bruke til å støtte seg på.
Når eldre bruker stav, er det fordi det er tungt for dem å gå.
Staven støtter dem opp.
Sånn er det med Jesus også. Vi kan lene oss til han når det er tungt å gå.
Men altfor mange gjør som denne mannen.
De drar Jesus etter seg, som om han skulle vært en byrde.
Når du drar staven etter deg, gir den ikke nytten den skal.
Det samme gjelder med Jesus.
Drar du han etter deg, vil han bare være en byrde, ikke støtten som han er beregnet som.
Ikke gjør støtten din om til en byrde.
Han vil mer enn gjerne bære byrdene dine for deg.

Når jeg var mindre bodde jeg på byggefelt. Hver torsdag brukte isbilen å komme. Det var stas.
Hver eneste gang hadde jeg like lyst på is. Jeg visste jo at dette var noe jeg likte, jeg hadde smakt og ville ha mer.
Men, det dumme med isbilen var nemlig at de bare solgte pakker med is. Skulle jeg ha en is, måtte jeg ta hele pakken.
Jeg hadde ikke behov for så mange, og jeg hadde ihvertfall ikke lyst å bruke så mye penger på is.
Derfor var det veldig sjeldent at jeg kjøpte is.
Nå når jeg har blitt litt eldre, ser jeg tilbake på dette og tenker: Dette er jo akkurat som med Jesus.
Vi kan ikke bare ta imot litt Jesus, vi må ta imot hele pakken!
Nå skal du høre.
Det nytter ikke å bestemme seg for å ha 30% Jesus i ditt liv. Nei, for det er ikke vi som styrer Han, det er Han som styrer oss.
Å være en kristen, en borger av himmelen koster. Som borger av en annen verden, må du ofre noe av denne verden.
Det er der vi ofte gjør som med isen. Vi gidder ikke ofre så mye for Jesus, når vi bare vil ha litt av han.
Når vi kan sitte å finne oss i at folk ikke trenger hele Jesus i sitt liv, så er noe galt.
Når vi kan finne oss i at vi har nok Jesus i våre liv, er ihvertfall noe helt galt!
Her skal dere få en liten gåte. Siden jeg er utrolig utålmodig når det gjelder gåter, så gir jeg svaret med en gang.
Jeg ville bare ha en is, men fikk ikke den med mindre jeg tok hele pakken. Jeg visste jeg ikke hadde behov for alle, hva kunne jeg gjort dersom jeg hadde kjøpt pakken med is?
Jeg kunne ha delt! Da hadde ihvertfall isen ikke smeltet og gått til spille.
Folkens, ikke sløs med Jesus, det er mer enn nok som trenger Han!

"Gå ut og forkynn evangeliet for alle som Gud har skapt!" Mark.16,15

Jeg jobber på en skobutikk hjemme. Der stortrives jeg. Ikke bare får jeg jobbe med sko, men jeg får treffe mange spennende folk.
En som har bitt litt merke i meg, er en dame som kom inn en gang.
Hun skulle i bryllup og måtte ha seg noen pene sko.
Jeg dro frem og tilbydde mange forskjellige. Etter mye om og men fant vi den perfekte skoen for anledningen.
Problemet var prisen. Hun syns prisen var litt drøy, for bare en anledning. Hun trodde nemlig ikke hun ville få mye bruk for den ellers.
Jeg prøvde litt diskré å forklare at skoen passet fint til mange type antrekk. Egentlig de fleste.
Mnja, det var hun ikke helt med på. Men hun hadde veldig lyst på skoen.
Så kommer delen som bet seg litt fast i meg.
Etterhvert som hun sto der, kom det bare frem flere og flere negative sider med skoen. Plutselig ble hun i tvil om den i hele tatt passet til antrekket.
Jeg fortalte henne at hu kunne deponere på den, ta den med hjem å prøve den sammen med antrekket. Hvis det ikke passet, så kunne hu n komme igjen å få pengene tilbake.
"Ja, det var jo forsåvidt en god ide", sa hun. Og slik ble det... Hun fikk 5 dagers deponering. Idet hun gikk snudde hun seg og spurte.
"Jeg kan ikke få deponere på dem til etter bryllupet da?"
Jeg strevde med å holde masken, det var noe av det mest urimelige jeg hadde hørt. Hva var da vitsen med å selge sko, viss alle bare leverte dem igjen å fikk pengene igjen etter bruk?
Hvis dere sitter her og nikker nå, syns dere ikke det er like urimelig at vi skal kunne deponere på vår Frelser?
Nå skal du høre.
Mange har nemlig en tendens til å gjøre nettopp det.
De vil gjerne komme til himmelen og se flotte ut, akkurat som damen som ville se flott ut i bryllup. Det er da det gjelder.
Men til vanlig, så er det ikke så nøye. Da vil vi gjerne slippe å betale prisen for valget vårt.
Vi kan velge å ta imot Jesus, vi kan velge å ikke ta imot Han. Men vi kan ikke velge å ta imot når alvorets time er kommet. Da er det nemlig forsent.
Det er først og fremt Jesus som skal bruke oss, ikke omvendt.
Det går ikke an å deponere på Jesus for å sikre en plass i evigheten.

"hold dere nær til Gud, så skal Han holde seg nær til dere!" Jak.4,8